Forby tigging!

Oslos ordfører Fabian Stang vil ha forbud mot tigging i hovedstaden.

Sommeren gir sterkt oppsving i antall tiggere, de fleste fra øst-Europa.

I Fredrikstad har de ikke opplevd noen tigger-boom, for de har innført registreringsplikt for tiggere. 

Det er ubehagelig med tiggere i gaten. Vi er ikke vant til dette i Norge, her som
alle har det så godt og de fleste regner seg for middelklasseinnbyggere. Utenom sommersesongen er det få tiggere i for eksempel Oslo. Du har en og annen uteligger eller narkoman som spør om «noen kroner til kaffe», men ellers ser vi lite til fattigdommen og hjelpeløsheten i form av tiggere på gata. Det hender at jeg gir noen kroner til de som spør, men som oftest har jeg ikke penger på meg og tiggere tar ikke kort (ennå).

15 registrerte tiggere i Fredrikstad

Reisende til besvær

Denne sommeren har pressen hatt fokus på de reisende folk – «rom-folk«, tidligere kalt sigøynere, ofte forvekslet med tatere. Hvor skremmende er det ikke når den vesle bygda di, eller bydelen din, invaderes av disse reisende fremmede. Barnevernet, Jens, Siv, Jenny og andre politikerne sier noe om dem i avisen. Hver dag. For en stund.

De reisende kom til bygda vår også.

Etter å ha blitt avvist ved campingplassene (dårlig erfaring…) slo de seg ned på en åpen plass  – uten å be om lov. Tok seg til rette med sine campingvogner og tørkesnorer. Lensmann og journalister besøkte dem hyppig. Lokalavisen hadde flere oppslag om de reisende og flommet over av leserinnlegg.
En av dem, en ung kvinne i rare klær, slitt og lurvete (klærne), kom bort til bilen min på parkeringsplassen og banket på vinduet. Jeg rullet ned vinduet og fikk et alvorlig blikk og ble tildelt et fuktig ark med påskriften: «Kjøp rose for mine barn. De er ensom tilbake i hjemland. Veldig fattig.» 
Nei, jeg kjøpte ikke noen rose. Går sjelden med penger på meg, og regnet med at damen ikke hadde transportabel betalingsterminal. Så jeg ristet på hodet og sa «Nei – ingen penger». Hun nikket bare, tok med seg «skiltet» og gikk videre. Jeg ville ha kjøpt en rose om jeg hadde hatt penger på meg. Gitt henne noen tiere for en daff rose. Følt meg litt bedre (enn henne). 

Det var ikke skummelt og jeg følte meg ikke utilpass, invadert eller trakassert. Vi har (heldigvis) ingen tiggere eller gateselgere i bygda til vanlig, så jeg visste jo godt hvem hun var – på en måte. Jeg var bare så utrolig takknemlig for at jeg kunne starte bilen og kjøre hjem til det koselige huset mitt med bagasjerommet fullt av matvarer kjøpt for min faste inntekt. 
 
Men den uka de var i bygda låste vi bilene, garasjen, uthuset og syklene…